Skribenten

Jeg håper ikke jeg går rett i baret når jeg forsøker å komme med dette komplimentet. Men Lill Kristin skriver om mulig bedre enn min norsk yndlingsforfatter Erlend Loe. Ikke dermed påstått at hun har rappet noe fra ham, men det er noe med den litt naivistiske stilen som jeg bare digger.
Hvis du ikke har tatt deg tid til å lese Lill Kristin sin blog tourettas trivielle tankespinn, synes jeg virkelig du skal ta deg noen minutter og lese litt av det hun skriver. Vær dog oppmerksom på at minuttene fort kan bli til timer…
Her er et utdrag av hennes seneste skriblerier (beklager, jeg vet at det ikke er et adekvat ord for hennes skriflige poesi).

Ingvild lo. Det gjorde også mannen som sto foran meg og kjøpte en Japp og en Solo. Han var høyere enn meg, kanskje 30 år, ålreite klær og kule sko. Jeg likte godt at Ingvild lo av det jeg sa, slik får man venninner av. Men jeg likte bedre at mannen lo, siden vitsen ikke var fortalt til ham, det er alltid bedre å si noe som er så morsomt at de som bare overhører det må le av det. Han betalte for Jappen, og jeg tenkte at han kanskje het Henrik, og at vi sikkert kunne gå ut og drikke en øl, også kunne jeg få ham til å le litt til, og han kunne se på meg med blide øyne og kanskje kysse meg etterpå, også kunne jeg ta ham med hjem og lage middag til ham og ligge med ham etterpå, også ville han tenke at han like godt kunne bli hos meg, for det var ikke altfor ofte at han traff en kvinne som både kunne få ham til å le, lage god mat og være villig til å ligge med ham etterpå. Han (Henrik) snudde seg mot meg før han gikk mot Sal 1, og han smilte til meg, pent, med både munnen og øynene, og jeg visste at vi kunne hatt det fint sammen, men dette er disse bittesmå tingene som aldri får vokse opp fordi vi er mennesker og ikke figurer i en roman.

Det passer i en bok, så norske forlag – legg merke til Lill Kristin :-)