Jeg har i lengre tid (mange år) vært mindre imponert over platebransjen. Deres stahet i forhold til å ta i bruk ny teknologi, deres klagesang om at piratene ødelegger bransjen, og i nyere tid deres søksmål mot små (og ofte uvitende) ofre/brukere/kunder som en ny inntjeningskanal.
NRKBeta har denne uken postet en artikel som viser veldig godt hva platebransjen påstår er tilfelle, og hva som mer er landet og realitetene. Spesielt god er videoen nedenfor. Sett av 2 minutter av ditt liv til å se på denne presentasjonen:
Lars Lundevall sier mye om hvordan artistene har opplevd platebransjens forhold til internett, og generelt til artister.
Noen ekstra minutter kan du unne deg med artikelen Platebransjen: Festen er over, det er IKKE kake igjen. Det er en veldig god oppstilling av realitetene, synes jeg.
Jeg er redd problemene til platebransjen langtifra er begrenset til noen mislykkede prosjekt for å «sikre» musikken – og mistenkliggjøre betalende kunder med «copy protection».
I dagens verden fungerer plateselskapene mest som finansieringsinstitusjoner og reklamebyråer. Dette er tjenester som artister kan skaffe seg andre steder. I tillegg har det vært en vridning mot at de store pengene ligger i konserter, og – kan det virke som – en profesjonalisering av artisene som ikke lengre lar seg avspise med slavekontrakter. (Se Prince og George Michael som eksempler).
På toppen av dette så sliter man med at distribusjonen nå skjer på helt andre platformer enn det man tradisjonelt har håndtert. Det er f.eks. i dag mye enklere enn noensinne for en artist å få distribuert musikken sin utenom platebransjen, om man skulle ønske det.
Første gang jeg kjøpe en «cd» og fikk en kopibeskyttet skive som ikke ville spille i cd-spilleren sluttet jeg å kjøpe både cder og «cder». Platebransjen oppfører seg som om de vil jage vekk kundene. Det er ikke rart eventyret tok slutt.