Færre og færre deltar i valgene her i Norge. Dette er ikke en tendens som bare gjelder Norge, det gjelder for hele den vestlige verden. Det kan se ut som om vi kanskje har fått det så godt at det ikke betyr så mye hvem som bestemmer.
Det som virkelig skremmer meg er den lave deltagelsen lokalt. Der jeg bor hadded man i år et katastrofevalg: Fiasko-valg i Nittedal. Bare ca. 46% av kommunens innbyggere stemte i kommunevalget. Nå skal det sies at selve gjennomføringen av valget sviktet. At de valgte å ha valget utenfor den vanlige tiden for kommunevalg ellers i landet kan nok forklare noe av den dårlige deltagelsen. Men jeg tror det stikker dypere, jeg tror rett og slett at med dagens system føler de aller fleste at de ikke har så mye de skulle ha sagt i det demokratiet vi har her i Norge.
Kanskje det er på tide å se på hva som skjer med lokalpolitikken i Brasil? Der har de innført det jeg vil kalle «deltagende demokrati», hvor innbyggerene selv kan være med og stemme frem budsjetter for sine området, slik at de selv har mer innflytelse på den demokratiske prosess, og utviklingen av sitt eget nærområde.
Jeg har skrevet litt om denne nye typen demokrati i min engelske blogg. Personlig mener jeg det ville være sundt for det norske demokratiet å innføre lignende prosesser i lokalsamfunnene i Norge.
2 hendelser på “Det norske demokratiet er døende..”
Stengt for kommentarer.
Tror nok ikke at demokratiet vil dø, men jeg er stygt redd for at vi ennå ikke har sett bunn hva valgdeltagelse angår. Distansen mellom politikere og deres velgere vokser hvert år. Hva den perfekte løsningen for å snu denne negative spiralen er vet jeg ikke, men ansvaret ligger hos såvell politikere som folket.
Det som i første rekke gjør det vanskelig å delta i demokratiet i Norge, er ikke så mye systemet i seg selv, som praktiseringen av det.
Deltagende og mobiliserende planlegging er bortimot et eget fag innenfor forvaltningslæren, så det er ikke noe problem å finne måter å inkludere befolkningen på, hvis man vil. Det krever imidlertid to ting:
1. Politikerne må ha handlerom.
Dette kan bare løses ved å øke de frie inntektene til kommunene, enten ved å slutte å øremerke så kraftig slik at kommunene selv kan velge hva de vil satse på og hva de vil la være, eller å tilføre kommunene tilstrekkelig med midler.
2. Befolkningen må ikke være så mette og fornøyde.
En vesensforskjell på Norge og Brasil er, tør jeg anta, at det er mange flere uløste oppgaver og langt flere som gidder å gjøre noe for å bedre sin egen og andres livssituasjon der.
I dette landet har vi det stort sett så alt for bra, at vi driter i hvem som bestemmer. Noen passer på oss uansett, og dessuten så sier jo Hagen at vi har så masse oljepenger, så who cares?
Men nå ser vi jo imidlertid at den sittende regjerings politikk skaper stadig større grupper med relativt fattige, samt at vi andre ikke nødvendigvis blir sprut lykkelige selv om vi kan kjøpe sommerkoteletter til 39 kroner kiloen, så kanskje dette er i ferd med å endre seg?
Jeg tror ikke det norske demokratiet dør, jeg. Men vi må nok passe litt på det, ja.